Texte pour l’association des artistes Magazine salon d’automne 2015 Prix Français 2015

Every other year, Institut français de Norvège and Institut français de Paris award a French prize in the framework of the Annual 
Høstutstillingen in Oslo organized by the association Norske Billedkunstnere.
     The two previous laureates are Bjørn Bjarre and Crispin Gurholt.

The 2015 Prix Français winner is Kjersti G. Andvig for her piece “Aryan V Ancient” through which she manages to question the viewpoint on history writing and understanding. She mixes music samples from western music principles and instruments to Michael Jackson and 18 different central African sounds. Andvig thus underlines the prominence of the Eurocentric lecture of History. She finally confronts us to our responsibility to write and tell our own History and questions the new forms of colonization. We hope she would have great exchanges on these topics with french artists and institutions during her residency.

Les mer ↓

Every other year, Institut français de Norvège and Institut français de Paris award a French prize in the framework of the Annual 
Høstutstillingen in Oslo organized by the association Norske Billedkunstnere.
     The two previous laureates are Bjørn Bjarre and Crispin Gurholt.

The 2015 Prix Français winner is Kjersti G. Andvig for her piece “Aryan V Ancient” through which she manages to question the viewpoint on history writing and understanding. She mixes music samples from western music principles and instruments to Michael Jackson and 18 different central African sounds. Andvig thus underlines the prominence of the Eurocentric lecture of History. She finally confronts us to our responsibility to write and tell our own History and questions the new forms of colonization. We hope she would have great exchanges on these topics with french artists and institutions during her residency.

The Prix français was created in 1998 to reinforce collaborations and partnerships between French and Norwegian artists but also cultural institutions (art centers, galleries, fairs, etc.), and to encourage the cultural dialogue in the field of visual arts between our countries. Through this prize Institut français is eager to develop its tradition of hospitality for foreign artists and to encourage the presence of foreign cultures in France.

The winner will be awarded by Institut français a three-month residency in Paris. The artist will get the opportunity to develop their research project and have the opportunity to meet professionals, and to be guided and advised by the team of the Institut français in Paris.

Institut français develops an important program for foreign artists in residence.

More information:
CITE INTERNATIONALE DES ARTS: 
institutfrancais.com/en/news/2015-residences-cite-internationale-des-arts
LES RÉCOLLETS:
institutfrancais.com/en/artists-residence/recollets

Norske Kunstforeningers debutantpris

Norske Kunstforeningers debutantpris 2015 tildeles
Sebastian Makonnen Kjølaas

Juryens uttalelse
     Sebastian Makonnen Kjølaas viser på Høstutstillingen tre verk bestående av seks arbeider i blekk, akvarell og pastell, hvor et svart-hvitt og et farget arbeid stilles ut i par. Verkene I’m So Oily / A Puzzle Building Muscle, Cyber-fun in the Algorithm Gravy / Powerhouse on the Rooftop og It’s Mega-personal / Training to Become a Train henter inspirasjon fra skandinavisk mytologi, og det finnes flere referanser til norrøne myter. Kunstneren ønsker å synliggjøre det norske som et vaklevorent velstandsideal, med et apolitisk og søkende utgangspunkt.
     Juryen verdsetter arbeidenes rebelske og generøse myteverden. Kjølaas viser her en god forståelse for komposisjon og godt håndverk, samtidig som han har et selvstendig og egenartet uttrykk. Arbeidene har et nærvær og en detaljrikdom som gjør at man stopper opp. De har en underfundig humor, lekenhet og fandenivoldskhet som gjør at de skiller seg ut i årets utstilling. 

Les mer ↓

Norske Kunstforeningers debutantpris 2015 tildeles
Sebastian Makonnen Kjølaas

Juryens uttalelse
     Sebastian Makonnen Kjølaas viser på Høstutstillingen tre verk bestående av seks arbeider i blekk, akvarell og pastell, hvor et svart-hvitt og et farget arbeid stilles ut i par. Verkene I’m So Oily / A Puzzle Building Muscle, Cyber-fun in the Algorithm Gravy / Powerhouse on the Rooftop og It’s Mega-personal / Training to Become a Train henter inspirasjon fra skandinavisk mytologi, og det finnes flere referanser til norrøne myter. Kunstneren ønsker å synliggjøre det norske som et vaklevorent velstandsideal, med et apolitisk og søkende utgangspunkt.
     Juryen verdsetter arbeidenes rebelske og generøse myteverden. Kjølaas viser her en god forståelse for komposisjon og godt håndverk, samtidig som han har et selvstendig og egenartet uttrykk. Arbeidene har et nærvær og en detaljrikdom som gjør at man stopper opp. De har en underfundig humor, lekenhet og fandenivoldskhet som gjør at de skiller seg ut i årets utstilling. 

Statens 128. Kunstutstilling – Høstutstillingen 2015
Kunstnernes Hus, Oslo, 3. september 2015

Kjell-Erik Ruud – Sara Christensen – Britt Juul – Hanne Mugaas

Kjell-Erik Ruud, styremedlem, Norske Kunstforeninger
Sara Christensen, jurymedlem, Den Nasjonale Jury,
     Statens Kunstutstilling – Høstutstillingen
Britt Juul, styreleder, Eidsberg Kunstforening
Hanne Mugaas, daglig leder/kurator, Kunsthall Stavanger

 

Prisvinnere

2015: Sebastian Makonnen Kjølaas, for I’m So Oily / A Puzzle Building MuscleCyber-fun in the Algorithm Gravy / Powerhouse on the Rooftop og It’s Mega-personal / Training to Become a Train
2014: Heidi Kennedy Skjerve, for åtte tusjteikningar, Plan
2013: Susanne Kathlen Mader, for installasjonen/veggverket Hendelser i stor høyde
2012: Marthe Elise Stramrud, for fotoserien Livingroom Poetics
2011: Serhed Waledkhani, for videoverket Flukt
2010: Gunvor Nervold Antonsen, for tekstilverket Barovessjan

Høstutstillingsprisen - BKHs Kunstpris 2015

Tine Aamodt vinner av Høstutstillingsprisen 2015

Med den skjøre, men monumentale installasjonen Tesserakt  gjør billedkunstner Tine Aamodt (f.1969) en av de to overlyssalene i Kunstnernes Hus til sin egen. Aamodt sjonglerer bramfritt med overlyssalens identitet og peker, blant annet, på kunstens iboende mulighet til å få oss til å se våre omgivelser og oss selv med nye øyne.

På årets Høstutstilling skorter det hverken på originalitet eller uttrykkskraft.
     Heller ikke i Aamodts Tesserakt, men installasjonen har i tillegg en kunstnerisk djervhet og lekenhet som overbeviser årets prisjury om at nettopp dette arbeidet er det viktigste på Høstutstillingen 2015.

Les mer ↓

Tine Aamodt vinner av Høstutstillingsprisen 2015

Med den skjøre, men monumentale installasjonen Tesserakt  gjør billedkunstner Tine Aamodt (f.1969) en av de to overlyssalene i Kunstnernes Hus til sin egen. Aamodt sjonglerer bramfritt med overlyssalens identitet og peker, blant annet, på kunstens iboende mulighet til å få oss til å se våre omgivelser og oss selv med nye øyne.

På årets Høstutstilling skorter det hverken på originalitet eller uttrykkskraft.
     Heller ikke i Aamodts Tesserakt, men installasjonen har i tillegg en kunstnerisk djervhet og lekenhet som overbeviser årets prisjury om at nettopp dette arbeidet er det viktigste på Høstutstillingen 2015.

Installasjonen Tesserakt er en fordreid utformet modell av salen den er konstruert med tanke på. Ved den tredimensjonale, spinkle, blåmalte konstruksjonen som breier seg utover i rommet og som fortsetter i tilsvarende blåfargede, todimensjonale tape-tegninger på veggen og gulvet skapes et overraskende rom i rommet. Det blåmalte, lette treverket, brutt opp av enkelte korte, bevegelige ledd og stedvis holdt oppe av tynne nylontråder, får den svære trekonstruksjonen til å se ut som om den kan blåses overende med et pust. Aamodt skaper en illusjon av å presentere en abstrakt tankekonstruksjon, men samtidig er verket tydelig tilstede i rommet.  Omkring Tesserakt sier Aamodt selv: Tesserakt er den firedimensjonale representasjonen av en en hyperkube. Tesserakten er et objekt som er analogt til kvadratet og kuben. Det vil si at alle sider er like lange og at vinkelen mellom to sider er 90°. Den fjerde dimensjonen forholder seg til den tredje, slik den tredjedimensjonen forholder seg til flaten. Aamodt understreker: “Vår forestillingsevne er begrenset av vårt sanseapparat og våre tidligere erfaringer. Vi lever i en tredimensjonal verden, og kan vanskelig begripe flere dimensjoner. Det betyr ikke at de ikke finnes”.

Aamodts aktuelle arbeid har tydelige referanser til et  konstruktivistisk formspråk og undergraver på et vis forestillingen om at tidligere tiders estetikk er ferdig utforsket. En slik uregjerlighet i forhold til kravet om å skape noe absolutt nytt deler Aamodt med flere av våre fremste samtidskunstnere.

Tine Aamodts installasjon Tesserakt er skjør og ser kanskje ut for å kunne kollapse når som helst, men den oser også, paradoksalt nok, av optimisme. Kunst har tidvis sin egen, overraskende logikk og i beste fall kan den inspirere oss til å holde ut det umulige eller eventuelt rydde opp i tilstivnede, foreldete tankemønstre. Er det noe vi trenger nå, så er det vel nettopp dèt.

Anne og Jakob Weidemanns stipend 2015

Stiftelsen Ringsveen har vedtatt å tildele årets stipend til Emilija Skarnulyte (f. 1987)  for videoverket.“Aldona”, en projeksjon som går i en 12 minutters loop.

Styret i stiftelsen fant videoen dypt gripende. Videoen lar oss møte en eldre litauisk kvinne, som bor ensomt et i et myrlendt skogsområde et godt stykke fra hovedstaden Vilnius. Hun er blind etter å ha fått forgiftet synsnerven gjennom nedfall fra eksplosjonen i den en av reaktorene på atomkraftverket Tsjernobyl den skjebnesvangre datoen 26. april 1986. 

Les mer ↓

Stiftelsen Ringsveen har vedtatt å tildele årets stipend til Emilija Skarnulyte (f. 1987)  for videoverket.“Aldona”, en projeksjon som går i en 12 minutters loop.

Styret i stiftelsen fant videoen dypt gripende. Videoen lar oss møte en eldre litauisk kvinne, som bor ensomt et i et myrlendt skogsområde et godt stykke fra hovedstaden Vilnius. Hun er blind etter å ha fått forgiftet synsnerven gjennom nedfall fra eksplosjonen i den en av reaktorene på atomkraftverket Tsjernobyl den skjebnesvangre datoen 26. april 1986. 

Giftskyene spredde seg umiddelbart fra eksplosjonssenteret i Ukraina til Litauen, som var en av naborepublikkene innenfor den daværende Sovjetunionen. Nedfallet lot seg ikke stoppe av noen grenser.
     Den avgjørende styrken ved Skarnulytes verk ligger i evnen til empatisk innlevelse med aldrende Aldona. Og til å finne bilder som danner talende metaforer for det tap hun har lidd ved å miste synssansen. I den innledende sekvensen antar månen karakter av et øye, som etter hvert blekner og blir borte i det morgenlyset brer seg. Skodde-slørene som legger seg lavt over trærne og minsker sikten i skogen, er en annen vàr visuell fortolkning av blindhetens tilstand. 
     Skarnulyte viser samtidig et blikk for Aldonas fortsatte eksistens som sansende menneske. Dels gjennom måten hun utfører noen daglige gjøremål på. Håndlaget i scenen med morgenvasken under den enkle anordningen utendørs, viser ikke bare manuell kyndighet. Vannets renselse avdekker også spor etter livslangt arbeid, som alderens avtrykk på armenes hud og i legemlige linjer. Slik gjør Aldona seg i stand til et møte med morgenen som en varmens utstråling fra det sollyset hun ikke lenger kan se. 
     Mens fuglelyder fra måke og svarttrost bringer henne i samklang med landskapsrommet rundt huset. Biosphere bidrar også verdifullt til lydbildet.
Skarnulytes kamera lar oss følge Aldona på hennes daglige og varsomme vandring på en skogsvei. Den leder fram til Grutas-parken, der en nyrik entreprenør har er-vervet og symbolsk ”forvist” en rekke skulpturer fra Sovjet-perioden på 50-tallet. 
     Anlegget er omtvistet.  
     Følsomheten i Aldonas fingre synliggjøres når den blinde stryker hånda over de grovt stiliserte formene og strukturene på et mektig partisan-monument, med tett grupperte menn og ei kvinne.  Det ble etter Litauens uavhengighet i 1990 flyttet fra et sentralt sted til denne perifere posisjonen. Kunstneren lar det klokt stå åpent om Aldona har hatt ei fortid blant partisanene, slik som så mange unge medsøstre hadde under krigen. Den gamle berører også en stor granittskulptur av en sittende Lenin, men føler tydeligvis ikke noe behov for noen nærmere kontakt med en ca fire meter høy Stalinstatue i bronse. Kamera fanger også inn et primitivt vakttårn med skrallende høyttaler. Disse siste elementene er nærliggende å tolke som en henvisning fra Skarnulyte om de mange av hennes landsmenn, som nettopp på Stalins ordre ble sendt til Sibir. Dette føyer enda en dimensjon til det mennesket kunstneren så innlevende fikk oss til å se. Og ble ytterligere nærværende i sin konsentrerte lytting til en opplesning fra radioen ved hjemkomsten. Der de flekkete eplene på bordet ligger mer som et løfte om at dagene ennå ikke er talte enn et definitivt nature morte. 
     Videoen ender – og vender - ved at projeksjonen av Alanas ansikt fyller lerretet. Det ga en delaktighet i utstrålingen fra et indre blikk. Som de suggererende orgeltonene fra Biosphere bygget opp under. Det er ikke lett å sette ord på. Emilija Skarnulytes verk, som Stiftelsen Ringsveen finner betydningsmettet, vakkert og vàrt. 

Vi kjenner glede ved å kunne gi kunstneren Anne og Jakob Weidemanns stipend for 2015. Stipendet er på 100 000.- kroner.

Norske Grafikeres Fonds Grafikkpris

Ellen Karin Mæhlum får prisen for sine to grafiske arbeider som tar opp dagsaktuelle temaer som flyktninge problematikk og folkevandring som  vi i dag er vitne til.
     Samtidig som hun utvider grafikkens repertoar.  Hun eksperimenter med teknikker avhengig av tema hun jobber med.